Mortens meninger

Etter å ha bli litt mobbet av finnene for norske bensinpriser i dag tidlig var det greit å finne (sic!) noe å ta igjen med… Jeg trenger en ny mobil og har lyst på en av Nokias ikke alt for dyre telefoner i foretningsretning, fx 6070. Denne koster ca 1000 kr i Norge uten binding. Det skulle bli ca 120 Euro, mao, jeg kunne kjøpt den i Helsinki dersom den koster mindre enn ca 100 Euro. Men neida, den koster her ca 150 Euro… Forstå det den som vil… Dvs den er vel skrudd sammen i et annet land og finsk moms er omtrent som norsk, så jeg forventet egentlig ikke nok prisavslag til at jeg ville kjøpe noe, men dyrere??

Erfaringer fra 3 dager med skogturer (nei, jeg sier ikke hvor) som endte opp med totalt ca 14 kg traktkantareller:

Fase 1, Los

Man leter ustoppelig etter de traktkantarable skogsområdene. Når dette er lokalisert, går man mer over i finpeiling for å finne ut hvor de har skjult seg. En hver med traktkantarellerfaring forstår godt hva som foregår inne i hodet på en jakthund.

Fase 2, Finplukking

De er funnet. For å gjøre rensejobben enklest mulig plukker man dem forsiktig med fingertuppene for å få med mest mulig stilk og minst mulig jord og rusk.

Fase 3, Grafsing

Man mister konsentrasjonen, drar med hele klynger med jord, mose, spissgiftslørsopp, og hva annet som måtte befinne seg innimellom. Fangsten renses når man kommer hjem.
Dersom man finner store nok mengder kan man gå over i

Fase 4, traktkantarellsjokk

Det er ikke mulig å få oversikt over feltet, når man prøver å finne enden, mister man begynnelsen. En som har vært i denne tilstanden forstår Onkel Skrue som i en eller annen sammenheng gikk fullstendig i baklås da han prøvde å beregne hvor mye penger han tjente på sin siste oppdagelse (tror det er den historien fra 50-tallet da det ble oppdaget en ny måne av 24 karat gull, som Skrue selvfølgelig annekterte)
Dette sjokket går etterhvert tilbake i plukke eller grafsefase, men i noen tilfeller ender man opp i

Fase 5, logistikkrise

Man innser at man ikke har med seg stor nok kurv til å plukke alt man finner, man begynner å håpe at man ikke finner mer, og man opplever også

Fase 6, bladglede

Man ser noe med riktig brunfarge, tenker ‘traktkantareller, nei, blader, heldigvis.

Stort sett er jeg rimelig fornøyd kunde i sparebanken nor, i hvert fall ikke så misfornøyd at jeg gidder å gjøre noe med det. Men, fra tid til annen vet de å provosere grundig.

Jeg har et kredittkort gjennom banken med en gitt kredittgrense, kjekt å ha, selv om faren er jo alltid at det et slikt kort gjør er å flytte ‘gulvet’ ned med kredittgrensen, av og til har jeg slike tendenser, stort sett klarer jeg å få det opp i null når lønnen kommer inn.

Imidlertid, til stadighet får jeg tilbud fra banken om at jeg kan få økt kredittgrensen min med 50%. Ærlig talt, kjære bank, dere har da oversikt over økonomien min, hva har dere med å mase med at jeg skal øke kredittgrensen? Enten er kreditten langt fra å være oppbrukt, det betyr da at jeg ikke trenger mer kreditt, eller så er kreditten kronisk nesten oppbrukt, og i det tilfellet kan det vel gjerne være at jeg ikke bør ha mer kredit. Dagens beløp er passende til å være buffer og jeg blir like irritert hver gang banken blander seg inn i min økonomistyring pusher for at jeg skal øke kredittrammen min.