Mortens meninger

“Hvem kan hente et lite lass med skrot og kjøre til fyllinga” sto det i mailen fra skolen. “Jeg kan, jeg kan, jeg kan!!!!!” svarte jeg der jeg så en mulighet til å få brukt min nyanskaffede ’73 Land Rover diesel pickup. Så var det ut etter jobb i dag, bare en liten omvei først siden vi var tomme for kattemat og jeg visste ikke når dyrlegen stengte. I en kneik på vei til dyrlegen ser jeg plutselig at ladelampen går på… “Å nei, hva nå???” tenker jeg, men da jeg et øyeblikk etter ser at termometeret er på vei fra N mot det røde merket er det jo relativt klart hva som har skjedd. Viftereima er gåen. Det er noen få hundre meter relativt flatt bort til dyrlegen så jeg lister meg bortover med en stor del av blikket på temperaturmåleren. Dyrlegen blir nådd uten at noe mer skjer. Jeg stopper bilen utenfor og det er to spennende ting: Vil jeg få startet bilen uten å ha hatt lading en stund og har motoren fått kjølt seg ned så mye at jeg tør å kjøre noen vei? Vel ute får jeg start, motoren har blitt litt kaldere, men er fortsatt godt over N. Jeg kommer på at jeg mener å ha sett viftereimer på nærmeste bensinstasjon dit er det et par km på småveier uten noe nevneverdig med oppoverbakker så jeg tar sjansen på å kjøre dit. Med svært rolig tempo og et par luftestopper med åpent panser kan jeg en stund senere parkere ved Shell og konstatere at nei, der har de ingen viferemmer. Selvfølgelig. Jeg hadde kontaktet bror for å få greie på dimensjonene på viftereima, han minnet meg på noe jeg hadde vært innpå, at det sies man kan bruke en nylonstrømpe som viftereim. Inn på europris ved siden av og ut med en 3pakk med strømpebukser. En av dem spjæres enkelt og greit og etter litt overveielser legger jeg den der viftereima lå, rundt både dynamo og vifte, strammer det jeg kan – og finner ut at den er alt for lang. Inn på Europris igjen med olje langt oppover armene og ut igjen med en saks. Litt tilpassing og nødviftereim var klar for test. Bilen startet enda en gang – om enn jeg kunne høre at det ikke var mye å gå på og nå sluknet ladelampen – for en liten stund, før den kom på og sluknet på nytt. Det er vel et symptom på en litt for slakk vitestrømpe, tenker jeg. Snaut to km hjemmefra og der hjemme, hadde brorfortalt meg, hadde han lagt igjen en vifterem han hadde kjøpt for Lanny hans ’74 bensindrevne Land Rover – om enn han ikke var 100% sikker på at det var riktig dimensjon. Igang mot den lovede viftereim og etter litt leting i garasjen materialserte en 1050x10mm viftereim seg – akkurat hva som trengtes og etter 10 minutter til og enda mer olje på hendene var jeg klar for å gjøre det jeg egentlig hadde planlagt og lovet den ettermiddagen.

Moral: Med katt (veldig greit at det ikke skjedde på veien mellom Ås og Drøbak med planet fullt av skrot) og en bror man deler interesser og til dels garasje med er det utrolig hva man kan komme seg ut av på enkelt vis.

NRK vil ha oss til å “si ja til radio”. Som den radiofreaken jeg er, har jeg ikke, og kommer neppe til å gå inn og si det på kampanjens premisser. For hva sier man egentlig ja til i den kampanjen? For de aller fleste “Ja til færre radioapparater” “Ja til kassering av fullt brukbare radioer”og “Ja til død funksjonalitet i mobiler” Jeg for min del har en radio i stereoanlegget i st…ua, en på kjøkkenet, en i kjelleren, en “håndverkerradio” som jeg har med når jeg jobber et eller et annet sted samt en i mobilen og en i hver av bilene, delvis kjøpt inn over lang tid – delvis fått fra forskjellige steder. Ikke tale om at jeg på lang tid kommer til å kjøpe inn 7 DAB-radioer til ca 1000 kr pr stk (selv om jeg sikkert kunne klart å rasjonalisere vekk en radio eller to) og med, til tross for hva NRK sier, uviss tekonlogisk fremtid. Sier”Ja til radio” for eksempel noe om at dersom man kjøper en slik DAB-radio som NRK vil ha vil den i utgangspunktet ikke fungere i de fleste andre land?

Liv Løberg innrømmer å ha jukset seg til ære og penger, sneket seg foran potensielt bedre kvalifiserte og muligens bidratt til at Statens autoriasjonskontor for helsepersonell har fungert dårligere enn hva det kunne ha gjort. Nå har hun sagt opp, tilsynelatende skal hun få unngå forsmedeligheten med å bli sagt opp. Men jeg venter nå bare til at det har gått litt tid, så blir jeg ikke overrasket om hun får et tilbud om en ny topplederjobb, da med begrunnelsen at hun har en unik innsikt i svindel i forbindelse med ansettelser. Hun er jo Leder Av Guds Nåde må vite og slike folk kan jo ikke straffes, de skal forfremmes.

Jeg fikk det uungåelige spørsmålet i første møte med noen lokale: “Hva synes du om Bucharest?” Jeg valgte å være diplomatisk og svarte noe om at det er en storby med storbyens gode og dårlige sider – men gled nok litt mye over på de dårlige sidene. Etter noen kvelder med lange spaserturer gjennom deler av byen, glir de dårlige sidene med byen mer og mer bort. For all del, man ser mennesker i Bucureşti som helt klart sliter med livet, men med våren, eller det har vel etter norsk definisjon nesten blitt tidlig sommer her nede, blir det lett å glemme det som er vanskelig. Byen dufter av blomstrende trær og nyslått gress, kastanjene blomstrer i Calea 13 Septembrie og selv løshundene, det vil si, i Bucharest heter det ikke løshunder men felleshunder, ser ut for å nyte livet. En av dem følger etter en som går langs fortauet, når vi møtes synes den tydeligvis jeg er mer spennende, så den vender om og traver noen skritt etter meg i noen kvartaler. Ikke noe agressivitet, ikke noe tigging, kanskje den bare ombestemte seg og vi tilfeldigvis skulle samme vei til samme tid, kanskje den synes jeg så ut som om jeg trengte litt følge, eller kanskje den hadde et håp om at jeg hadde noe mat den kunne få lurt av meg. I nærheten av folkepalasset gikk våre veier hver sin vei.

I gamlebyen, de få kvartalene som har overlevd både 2. verdenskrig, flere jordskjelv og ikke minst Chauchescos gigantomane planer, er mange av tverrgatene gravd opp. Et byfornyelsesprosjekt ble satt i gang for en tid siden, men med manglende penger, uenighet om kontrakter og arkeologiske funn, har prosjektet kjørt seg fast. Langs gater med hardtrampet jorddekke og en slags plankebrygge for fotgjengerene er mange av husene i god stand, mens andre er i forskjellige stadier av forfall. For noen av disse siste ser det ut som om noen har begynt å ta tak, mens andre står tilsynelatend urørt av annet enn tidens tann – eventuelt, å dømme etter lys og lyder hadde noen av dem allikevel innbyggere. Fritt valg mellom overfylte utesteder i de ferdige gatene eller en ‘brygge’ i anleggsområdet med nok folk til at man ikke følte seg ensom, men samtidig ikke hadde vansker med å finne et bord.

Og med lokale kontakter dukker det også opp små paradiser som ikke ennå finnes i guidebøker eller på nettsteder. Litt i utkanten av sentrum er et lite pensjonat med kanskje 10 rom i to bygg, en hage mellom med sitteplasser og et lite svømmebasseng. Et sånt sted hvor man blir med ut for å ta en titt på hagen. Der sitter innehaveren sammen med en venn. De slår rett over i engelsk og man blir invitert til å ta plass og kunne nesten blitt sittende til solen kom opp igjen og nattergalen etter sigende skulle gi lyd fra seg. Litt kjølig å sitte ute i t-skjorte, men ikke værre enn at man overhodet ikke vurderer å gå inn.

Men så var det tiggerene da. Mange som minner om de i Oslo, og det er et fenomen rumenerene er kjent med og bekymret over. En eldre mann klare vel å beholde verdigheten der han gikk mellom biler på rødt lys og solgte pakker med papirlommetørklær, og i den andre enden, alle de som gikk eller satt med små barn på armen eller på fanget. Alltid sovende barn. Er de dopet på noe? Hvor mange av disse er det som virkelig er ute med et ønske om at barna skal få det bedre enn dem, og hvor mange har barna bare et middel for å samle penger? Så de så kan settes igjen et eller et annet sted og erstattes med en ny toåring når de har gått over bærbar størrelse.

Men som turist ser man ofte ikke så mye lengere enn sin egen fasinasjon over det ukjente – og gleden når det ukjente går over til å bli kjent. Når man begynner å forstå retningene og få tak på referansepunktene i den byen som nylig var helt ukjent. Når man vet om et sted det går an å slå seg ned og drikke en øl og vet hvor det spilles god jazz. Når man vet at neste gang jeg kommer tilbake, da vet jeg hvor jeg skal bo.

Sent i februar fikk vi en telefon fra riks-tv som lurte på om vi ville ha flere kanaler. Vi har nå en gang reservert oss mot telefonsalg, så jeg vet ikke hvilket smutthull de snek seg gjennom, men enden på visa ble at vi bestilte abbonement på TV2 og disneychannel. Stor glede hos barna, men når vi prøvde å se på kanalene, fikk vi fortsatt beskjed om at de var stengt. Vi tenkte ting kanskje tok tid, eller at vi måtte få tilsendt noe, men ingenting skjedde, før vi fikk en regning tidlig i mars, med betaling tilbake til dagen vi bestilte abbonementet. Jeg sendte da en mail til dem og sa at vi fortsatt ikke tok inn kanalene og at det ikke i noe tilfelle var aktuelt å betale for den tiden vi ikke hadde sett dem. Ingen respons fra riks-tv – før vi fikk en purring. Da ble jeg sint og ringte kundeservice og forklarte hvorfor jeg ikke aktet å betale regningen og at jeg anså kundeforholdet som avsluttet. “Et øyeblikk” sa kundebehandleren – så ble det stille i fem minutter – til jeg la på. En rimelig irritert mail til rikstv og to dager senere fikk jeg endelig en bekreftelse på at abbonementet var sagt opp og saldoen min var i null. Jeg kan ikke se at jeg betalte noe ekstra for telefon til kundeservice, det skal de ha, men løftet deres om at “Vi vil at du skal bli en fornøyd kunde” … vel i forhold til risk-tv er jeg ikke fornøyd i det hele tatt og vil aldri vurdere å bli kunde igjen.

After setting up a fresh debian system, I was not able to change or set any passwords on it.
Whatever I tried I got the error messages

passwd: System error
passwd: password unchanged

I came across a few people with the same problems and some hints on the debian user list but not an explicite solution. But the hints there and the fact that I got the line

passwd[10717]: pam_winbind(passwd:chauthtok): valid_user: wbcGetpwnam gave WBC_ERR_DOMAIN_NOT_FOUND

told me to look for windows-like things in /etc/pam.d/common-password and there it was the line

password        requisite                       pam_winbind.so

Since I do not connect to any windows domain server I commented out that line and things worked fine after that.

I would like to upgrade the bios of a HP pavillion of mine that PC is running Linux. The download was an exe-file, where the data parts were so well hidden that no decompression program I have was able to find it. I tried to run it on another PC I have with XP, but then the program claimed it was going to upgrade the bios on that PC… I did not think putting the bios image from an old desktop HP on a new portable Dell. But then, wine to the rescue.

Install wine on the PC in question (or any other linux PC) and run the bios updater there, just let it try to upgrade the bios, then it will crash, but before that, it has unpacked what was needed. I found all the files in ~/.wine/c_drive/windows/temp/pft1a08.tmp (guess the last directory will be different, but with a newly installed wine the temp dir was pretty empty.)

Inside that directory resided

347.rom CopyDisk.exe install.exe sp26713.img sp26713.iso sp26713.rtf WBDED44I.DLL wilx44i.dll WinFlash.exe WINFLASH.HLP WinFlash.sys

I guess 347.rom is the update image, which I might be possible to us through flashrom or something similiar, but I just burned the sp26713.iso-file to a cdrom, booted from that and had the bios upgraded 3 minutes later. If I had had some floppy disks around, I could have tried the img-file. Felt as a bit of waste to burn 1 MB on a CD for a one-off use…

But the PC was neither able to boot from USB after the upgrade … :-p