Mortens meninger

Bispelokket i Oslo er snart fullstendig historie og når jeg går over gangbrua, kan jeg også se at tunnelen som gikk fra Oslo S til feltet utover mot Mosseveien blir revet, eller hva man nå gjør med en tunnel, vel strengt tatt er det vel en kulvert, som skal fjernes. Litt vemodig å se. Jeg er vel en av de veldig få personene som har noe nostalgisk forhold til den kulverten. Et av mine eldste minner stammer derfra. Det må være fra før vi flyttet fra Oslo før jeg fylte tre. Vi skulle kjøre ut og besøke besteforeldre i Drøbak. Vi kom ned til den tunnelen – og den var stengt. Jeg husker fortsatt fortvilelsen – vi kunne ikke komme til Drøbak mer! Begrepene midlertidig stenging og omkjøringsvei var fortsatt ukjente for meg da…

Ikke lett å innrømme, men det hender faktisk at jeg må si meg mer eller mindre enig med Carl I. Om enn, gå av er kanskje å overdrive, og vel så interessant er jo hva noen høyere oppover i systemet bør gjøre.

Helsedepartementet sier: “- Styret må vurdere antall kursmåneder per år, men sammenlignet med andre yrkesgrupper er dette ikke et høyt tall, sier (Robin Martin) Kåss. Han viser til at det her er snakk om fem måneders kurs per ti år, sammenlignet med overleger som har fire måneders kurs i løpet av en fire-fem år lang periode.”

Men det er jo meningsløst å sammenlikne legene, som jo er selve kjernevirksomheten vet sykehuset med ledren som er en ren støttefunksjon. Det interessante er jo hvor ofte sekretærer og vaktmestere og den slags grupper blir kurset. Og selvfølgelig hvor relevant kurset er.

Hvilke andre grupper får et dyrt kurs ved å si at “Jeg tror dette studieoppholdet både vil utfordre meg, samtidig som jeg er trygg på at jeg får kunnskap og innsikt som vil være verdifull når jeg kommer tilbake” Tviler på om noen andre får kurs uten å vite spesifikt hvordan det er nyttig på i jobben deres.

Lurer på om jeg er den eneste som skrur av radioen når Jussi Björling kommer på med “O helga natt”? Joda, jeg forstår jo og hører at det er en stor vokalprestasjon, men hva hjelper det når sangen forøvrig er treig, kjedelig, generellt plagsom, overdrevent sukkersøt med juleklokkene og forferdelig slitsom. Heldigvis snart slutt på den for nå og nesten et år til neste gang den blir å høre igjen

Forøvrig skrur jeg av når Trine Reins “julesang” kommer også, om enn av helt andre grunner. Den kunne jo vært litt morsom, om den hadde vært laget som en parodi på kommersielle julesanger, når den tilsynelatende synges i fullt alvor er den egentlig bare så dårlig at det er forferdelig trist.

Et av mine favorittsitater fra Herreavdelingen på NRK er “Det er uhygienisk å ikke skifte mening fra tid til annen”. Men det skader vel heller ikke å få luftet sine generelle, om ikke akkurat fordommer, så ubevisste oppfatninger av hvordan verden er.

Forleden skulle jeg møte en bekjent fra sosiale medier. En som jeg aldri før hadde truffet ansikt til ansikt, men som jeg har lært å sette stor pris på gjennom meningsutvekslinger på nettet. Vi hadde funnet ut at vi ville befinne oss på omtrent samme sted i Oslo på et gitt tidspunkt. Jeg hadde hørt at min venn hadde hatt noe problemer med bevegeligheten etter en betennelse i et ben og hadde fått beskjed av legen om å holde seg inne, men tydeligvis var han i farta igjen. Jeg sto på kollektivknutepunktet hvor vi skulle møtes og kikket omkring for å prøve å tolke hvem av de mange ukjente passerende jeg ventet på da telefonen ringte. Det var min venn som beklaget at han hadde blitt litt forsinket. Han måtte vente på en person som ikke hadde dukket opp ennå – men han var rett i farvannet, så om jeg bare kunne komme opp der han var. “Det er lett å kjenne meg igjen” sa han “jeg sitter i rullestol”. “Såpass ja,” tenkte jeg “det var jo betennelsen sin – spenstig å gi seg inn til hovedstaden da”. Men selvfølgelig, man får jo krykker om man trenger midlertidig avlasting av beina… Min venn sitter selvfølgelg permanent i rullestol. Litt prat, men alt for lite tid “Vi må møtes igjen og få prata mer”

– så tok jeg bussen hjem til mitt hus fra 1947, målte det med nyslått universaltilgjengelighetsblikk og ristet på hodet.

To nye brukte mobiler inn i huset de siste dagene:

Nokia n900: Flytt over SIM-kort fra gammel telefon, flytt over sd-kortet med musikk fra gammel telefon, koble til PC, velg “koble til som masselagringsenhet” og gå inn på disken som dukker opp og slett det som ligger og slenger etter forrige bruker (evt slett fra telefonen, glemte i farten at den har en terminal hvor jeg kan kjøre en rm -rf) og kjør i vei etter ca 5 minutter. (og om ikke minnekortet fra den gamle hadde passet i den nye mobilen, hadde det bare vært å kopiere katalogene fra den gamle og inn på den nye evt via mellomlagring på en hvilken som helst PC, 2 minutter ekstra for dataoverføring)

Apple iphone 3gs: Sett inn SIM-kort, start om et par ganger for å se om den allikevel får kontakt med tilbyder etter at den godtar kode og ikke gir noen feilmeldinger men nekter å ringe opp. Søk på nett om hvorfor det ikke er mulig å slette bilder. Last ned ca 70 MB itunes for å kunne slette bilder. Bli fortalt fra itunes at SIM-kortet ikke støttes og at jeg må bestille nytt kort. Bli bedt om å opprette itunes konto for å kunne slette bilder. (på en mobil med mulighet for nett-tilknytning må jeg tilsynelatende installere software på en nett-tilknyttet PC for å kunne bruke alle funksjoner på mobilen)

Noen folk har noen pussige ideer om hva som er brukervennlighet…

Noen ganger har man opplevelsen av “Åhh, det var riktig sang akkurat der og da!” men av og til kommer helt feil sang:

To små sanne historier:

Feil sang # 1
Demonstrantene fra Natur og Ungdom har lenket seg fast til anleggsmaskinene. Denne nye veien skal ikke bygges, er det opp til dem. Etterhvert har det gått lang tid, de er slitne, sultne, trøtte, kalde, stemningen begynner å gå mot et lavmål. En av de mer drevne i faget finner ut at her må det en sang til. “Vi tar en sang som alle kan og som får opp mot og humør og viser at det er verdt å kjempe”.

Og alle stemmer i:

Eg heiter Ola Tveiten og eg er en arbeidsmann (hoi!)
Eg eig ein traktor og meg sjølv og gjør så godt eg kan (hoi!)
Og bjørnen ligg i sitt vinterhi, men det gjør ikke eg, (hoi!)
for i hele vinter har eg vore med og  ... "

Åååå, søren, feil sang!

“bygga veg” – for den som ikke kan den visa.

Feil sang #2
Kollegaen min hadde hatt et skikkelig sammenstøt med sin tenåringssønn. Etterpå måtte han roe ned, og hvem er vel bedre egnet til å roe ned nerver enn His Bobness. LPen med “The times they are a-changing” taes andektig fram. Blås støv av stiften og sett på og kjenn hvordan alt faller på plass igjen. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Akkurat tre vers, så kommer:

Come mothers and fathers
Throughout the land
And don't criticize
What you can't understand
Your sons and your daughters
Are beyond your command
Your old road is
Rapidly agin'
Please get out of the new one
If you can't lend your hand
For the times they are a-changin'.

Feil sang – og min kollega forsto plutselig at Bob sang til noen en generasjon under ham.