Mortens meninger

Restene etter den kalde krigen skal til pers, og vi gjør vår innsats. Norge og Storbritannia skal finansiere opphuggingen av hver sin Victor-III atomubåt. Strålevernet skal være med på å se til at miljødokumentasjonen for opphuggingen holder.

En av de fasinerende tingene med møtene i forbindelse med opphugging av russiske atomubåter er menneskene man møter. En av de som var til stede denne gangen var en tidligere offiser fra russiske atomubåter. Han hadde vært ute med Typhoonubåtene , noen av de kraftigeste våpensystemene som noen sinne har vært laget (ikke til forkleinelse for de amerikanske Polaris-ubåtene). Dessverre var han ikke for god i engelsk, og han gav også uttrykk for at han ikke kunne snakke for mye med utlendinger om sin tidligere jobb. Greit nok, han har vel avlagt taushetsløfte og vil heller bli tatt for å være uhøflig enn for å si noe som skulle vært utsagt, men i alle fall: her sitter man og prater smalltalk med en riktig sympatisk fyr som i 30 år hadde en jobb som i ytterste konsekvens hadde gått ut på å blåse hele vår verden til himmels.

Det som jo skulle vært riktig spennede, er å ha vært flue på veggen dersom han noen gang møter en av sine amerikanske kollegaer. De må jo ha utrolig mye til felles, selv om deres gjensidige oppgaver var å totalødelegge hverandres land.

Apropos amerikanske ubåter, jeg har endelig kommet i gang med ‘Blind man’s bluff’ . Den er også dypt fasinerende i forhold til det vi holder på med. Om enn, det er litt underlig at jeg kjenner mye mer til de sovjetiskeubåtklassene som nevnes i boka, enn hva jeg vet om de tilsvarende amerikanske. Sånn sett i forhold til hvem som skulle ha vært våre venner og fiender de siste nesten 100 årene, mener jeg.

I alle fall. Verden har blitt en annen og nå er det tid for å rydde opp etter fortidens synder. Amerikanerene har etter sigende tatt på seg å finansiere opphugging av strategiske ubåter, ‘våre’ er de mindre taktiske båtene. Litt pussig er det dog, de båtene vi får forvandlet til spiker er vel på de fleste måter bedre enn
noe som helst som den norske marinen har.

To reisedager for en møtedag. Høres ut som en utmerket bruk av tid,
spesielt i disse dager med all verdens muligheter for elektronisk informasjonsutveksling,
men, av og til er det ikke til å unngå at man må møtes ansikt til ansikt for å få gjort ting. I
dette tilfellet, meg, to stykker fra UK og ni russere som skal se på det norsk- og britiskfinansierte
arbeidet med å få hugget opp russiske atomubåter.

Sjeremetevo, hovedflyplassen i Moskva, er en av de som har to terminaler, i dette tilfellet en
for utenriks og en for innenriks (hvor innenriks ser ut for å være definert som SUS) trafikk. Disse to
terminalene ligger (i følge trafikkskiltene) ca 6 km fra hverandre, på hver sin side av flyplassen.
Ankomsthallen er full av tjenestevillige taxisjåfører og en av dem limte seg på meg da jeg gikk til
informasjonen for å spørre om transportmuligheter. Jeg fikk vite at flyplassen ikke har egen
transporttjeneste mellom terminalene, men at det går rutebusser mellom terminalene. ‘Taxi’sjåføren prøvde
å få meg som kunde og kunne tilby turen for 40 euro (offisiell pris 50 euro, i følge samme fyr). Siden jeg
hadde god tid (for første gang på Sjeremetevo hadde jeg kommet gjennom passkontrollen uten noen køing,
utrolig) valgte jeg bussen, en reise som kom på hele 35 rubler, riktignok med en buss som fikk meg til å
lengte tilbake til sist mandag ettermiddag da jeg reiste hjem fra Oslo med en av Norgesbuss’ værste
skranglekasser (da atpåtil med tilsynelatende defekt girkasse, så den hadde problemer med å komme i gang
etter et par av stoppene…) Ikke mange passasjerer, og jeg pekte meg nok tydelig ut som ikke-russer, så da
jeg gjorde tegn til å gå av en holdeplass for tidlig, fikk jeg tydelig beskjed om at det var nok neppe dit
jeg skulle. Da jeg først kom fram til Terminal 1, var det imidlertid ingen tvil om hvor jeg var.

Fire timers ventetid på terminal 1…. Og her får man ikke skjekket inn før ca halvannen time før
avgangen. Jeg holdt på å på en, nei to ubehagelig måter å lære at i Russland er hvert eneste offisielle
papir, værdt, vel mer enn papiret det er skrevet på. Etter innskjekkingen satt jeg igjen med den lille
‘boardingpassdelen’ av biletten og et boardingpass, i og med at setenummeret sto på begge papirene, holdt
jeg ikke så nøye rede på hvor bilettgjenparten gjorde av seg, men gjett hva jeg trenge for å boarde (hva
er et boardingpass til dersom ikke det er det som trenges for å boarde?) Til gjengjeld, i flyet klarte
jeg endelig å legge igjen den biten sammen med bagasjekvitteringen. Gjett på hvilken flyplass man trenger
kvitteringen for å få ut bagasjen…. Til en viss grad ble jeg vel reddet av gongongen der,
Jeg hadde forstått at jeg hadde et ‘malinki probljem’ og passet på å komme sist i køen, og i og med at
klokken var over elve på kvelden, var bagasjevaktene mer oppsatt på å komme seg hjem, enn på å krangle
på en manglende gjenpart… Vel , forhåpentligvis har jeg blitt litt klokere til neste gang… (Av en
eller annen merkelig grunn har jeg aldri mistet bagasje når jeg har vært ute og reist, så jeg lagt meg til
en vane med å se på bagasjekvitteringene som en ren kuriositet)

Men, samme hva det er å si om å komme seg fra terminal til terminal i Moskva, så banker St. Petersburg Moskva
ned i støvlene hva kløn angår. Det vil si, det går visst an å få en eller annen slags tranfer, forutsatt at man
har lite nok tid, (mulig også at business-class billetten min ville ha hjulpet meg) men forutsetningen er at man
vet hvor man skal gå og spørre… Jeg endte opp med å ta en buss innover mot sentrum (15 rubler) og en annen ut fra
sentrum til den andre terminalen (13 rubler til) legg til en god ventetid ifm overgangen og bildet er komplett.
På den annen side, han som hjalp meg er en St Petersburger, og hvordan man skal komme seg lurest mulig fra innenriks
til utenriksterminalen er vel kanskje typisk en ting man ikke vet om sin egen by….

Forresten, en rubel er nå om dagen ca 22 øre og et russisk produsert keyboard med kyrilliske og latinske tegn koster i Arkhangels 180 rubler… (Trengte et til en russisk-skrivende på jobben)