Vedredningsaksjonen

Det hjørnet av samvittigheten som er innstilt på ressursutnyttelse og vintervarme har slitt en stund nå. Tidlig i sommer felte jeg noen trær, i første omgang for å få tilbake noe lys og utsikt i hagen, men også med en svært klar tanke om at dette skulle bli vinterved om en vinter eller to. Sommeren var jo etterhvert veldig varm og tørr, så jeg hadde ikke så vondt av stokkene som lå i et lite reis, men det ante meg jo at det måtte snu en gang og flere netter har jeg ligget og hørt på regnet ute og lurt på hvorfor i alle dager jeg ikke fikk tatt meg av veden forrige helg heller. Så kom neste helg, og det var stadig prosjekter merd stort ferdigstillelsespress, enten fra familien eller fra årstiden. Og reiset lå der og jeg var egentlig glad for at jeg ikke hadde barket noe da jeg felte trærne, men den gnagende frykten for at denne veden skulle ende opp som tilsvarende reis hadde gjort tidligere, som kompost og fyllmasse krøp lengere og lengere opp i bevisstheten.

Helt til siste helg. Med litt engstelige tanker fikk jeg ryddet plass til en ny vedstabel og koblet opp kappsagen. Noen timer senere var fasiten klar. Jeg hadde en ny halv kubikkmeter eller noe med blandingsved,lønn, villmorell og litt hegg. Da jeg kappet dukket det opp nydelige lyse snittflater. Med noen få kuldegrader var veden så lettkløyvd at den omtrent sprakk av at jeg så litt hardt på den og kubbene gikk i bakken med løyden av en litt dårlig stemt xylofon. Det må fortsatt fylles opp med mer, men så langt er det lovende materiale for neste fyringssesong.