Mortens meninger

Med det vanlige forbeholdet at nyhetsmedier er etterettlige

Vi har da sett i nyhetene de siste dagene at samme hvor dårlig barnehage du driver kan du ikke nektes statstøtte for å starte en ny. Men, på den annen side, dersom du ikke har 100% orden i papirene på grunn av andres feil, hjelper det ikke hvor bra du har drevet, pengene skal tilbake. Og det skulle jo bare mangle, det er jo trossalt papirer, penger og prinsipper vi snakker om, i den første sammenhengen er det jo bare barn det går utover…

Det beste er selvfølgelig å lese bøker på originalspråket, hvilket, for de fleste av oss er umulig med mye vi gjerne vi lese. Så spørs det da, når man skal velge en oversettelse, hvilken skal man gå for? Selvfølgelig, det er kvalitetsforskjeller mellom oversettere, men i hvilken grad påvirker ‘målspråket’ kvaliteten på oversettelsen? Personlig vil jeg tro at totalfølelsen i for eksempel en tysk eller nederlandsk bok kan beholdes bedre i en norsk oversettelse enn i en engelsk. Men for eksempel Umberto Eco, som jo skriver på italiensk – hvilken oversettelse er da den beste, forutsatt at oversetteren har gjort en god jobb?

For å sitere fra Herreavdelingen en gang “Det er uhygienisk å ikke skifte mening fra tid til annen”.

Og det er utrolig hvor raskt man kan skifte mening om noe man hadde en klar oppfatning om. Men det hjelper jo til å smøre meningsskiftet at det lå noe og skurret skikkelig i en av forutsetningene for meningen man hadde.

Har hatt Østlandssendingen i bakgrunnen med et lang lunch program om dysleksi. Noe av problemet med opplæringen er vel at ingen av oss som enkelt lærte oss å lese i utgangspunktet husker hvordan det var å tilegne seg et skriftspråk. Hadde det vært en ide om alle lærere som skulle arbeide med leseopplæring skulle hatt litt innføring i et annet alfabet, så de kunne sitte der med en tekst skrevet med kyrilliske eller greske tegn (eller for den saks skyld noe helt annet, men ikke et piktografisk språk). Selv om det å lære et alfabet nr 2 som voksen selvfølgelig er noe annet enn å lære alfabet nr 1 som barn, men allikevel, noe av følelsen av ufårståelige kruseduller som etterhvert former seg til mening er ikke dum å ha vært gjennom en gang eller to som voksen.

Kan det være riktigere, på vei ut av storbyomgivelsene og opp i min barndoms grønne dal for å se igjen folket fra ungdomsskolen – og der kommer englefjes på radioen. Dvs, strengt tatt, min ungdomsmusikk er fra slutten av englefjestidsskalaen og et halvt tiår framover. Men allikevel, følelsene er de samme. – bedre turfølge kan man knapt få der jeg farer gjennom et vårgrønt friskt landskap tilbake til røttene og minner fra dengang da.

Et lite skår i gleden er noe så uenglefjesesk som RDSradioen i bilen. Den mener visst at det er bedre å ta inn en sterk sender enn en svak sender, samme hva som sendes. P4 har tydeligvis god dekning alle steder…

Til slutt var det for mange som spurte og jeg gav opp og lagde meg en facebook-konto…. Fin måte å kaste bort litt ekstra tid på, men er jo trossalt også et nytt vis å kommunisere på.

En fasinerende ting er funksjonen som kommer opp og foreslår venners-venner som nye venner. Av og til når det kommer opp totalt ukjente personer som flere av mine venner kjenner har jeg sett på hvem det er som kjenner dem og har da sett at personer som jeg kjenner fra helt forskjellige sammenhenger har felles bekjente. Jaja, verden er liten, eller det som dette jo egentlig statistisk betyr, verden er stor.

Skal prøve å la være å være en ukritisk vennetillegger, problemet er jo at det er vel litt vel høy terskel for å ‘av-venne’ noen. Det behøver jo egentlig ikke å bety at man har noe imot personen, bare at man ikke gidder følge med på vedkommende.

Da jeg var ute i kveld for å prøve å fange kveldslyset, oppdaget jeg at et av nesten-naboens bifolk hadde stukket av og slått seg ned i naboens hage

Der hadde de laget en halvmeter lang bistalagtitt i et furutre.