Erfaringer fra 3 dager med skogturer (nei, jeg sier ikke hvor) som endte opp med totalt ca 14 kg traktkantareller:
Fase 1, Los
Man leter ustoppelig etter de traktkantarable skogsområdene. Når dette er lokalisert, går man mer over i finpeiling for å finne ut hvor de har skjult seg. En hver med traktkantarellerfaring forstår godt hva som foregår inne i hodet på en jakthund.
Fase 2, Finplukking
De er funnet. For å gjøre rensejobben enklest mulig plukker man dem forsiktig med fingertuppene for å få med mest mulig stilk og minst mulig jord og rusk.
Fase 3, Grafsing
Man mister konsentrasjonen, drar med hele klynger med jord, mose, spissgiftslørsopp, og hva annet som måtte befinne seg innimellom. Fangsten renses når man kommer hjem.
Dersom man finner store nok mengder kan man gå over i
Fase 4, traktkantarellsjokk
Det er ikke mulig å få oversikt over feltet, når man prøver å finne enden, mister man begynnelsen. En som har vært i denne tilstanden forstår Onkel Skrue som i en eller annen sammenheng gikk fullstendig i baklås da han prøvde å beregne hvor mye penger han tjente på sin siste oppdagelse (tror det er den historien fra 50-tallet da det ble oppdaget en ny måne av 24 karat gull, som Skrue selvfølgelig annekterte)
Dette sjokket går etterhvert tilbake i plukke eller grafsefase, men i noen tilfeller ender man opp i
Fase 5, logistikkrise
Man innser at man ikke har med seg stor nok kurv til å plukke alt man finner, man begynner å håpe at man ikke finner mer, og man opplever også
Fase 6, bladglede
Man ser noe med riktig brunfarge, tenker ‘traktkantareller, nei, blader, heldigvis.