Jeg fikk det uungåelige spørsmålet i første møte med noen lokale: “Hva synes du om Bucharest?” Jeg valgte å være diplomatisk og svarte noe om at det er en storby med storbyens gode og dårlige sider – men gled nok litt mye over på de dårlige sidene. Etter noen kvelder med lange spaserturer gjennom deler av byen, glir de dårlige sidene med byen mer og mer bort. For all del, man ser mennesker i Bucureşti som helt klart sliter med livet, men med våren, eller det har vel etter norsk definisjon nesten blitt tidlig sommer her nede, blir det lett å glemme det som er vanskelig. Byen dufter av blomstrende trær og nyslått gress, kastanjene blomstrer i Calea 13 Septembrie og selv løshundene, det vil si, i Bucharest heter det ikke løshunder men felleshunder, ser ut for å nyte livet. En av dem følger etter en som går langs fortauet, når vi møtes synes den tydeligvis jeg er mer spennende, så den vender om og traver noen skritt etter meg i noen kvartaler. Ikke noe agressivitet, ikke noe tigging, kanskje den bare ombestemte seg og vi tilfeldigvis skulle samme vei til samme tid, kanskje den synes jeg så ut som om jeg trengte litt følge, eller kanskje den hadde et håp om at jeg hadde noe mat den kunne få lurt av meg. I nærheten av folkepalasset gikk våre veier hver sin vei.
I gamlebyen, de få kvartalene som har overlevd både 2. verdenskrig, flere jordskjelv og ikke minst Chauchescos gigantomane planer, er mange av tverrgatene gravd opp. Et byfornyelsesprosjekt ble satt i gang for en tid siden, men med manglende penger, uenighet om kontrakter og arkeologiske funn, har prosjektet kjørt seg fast. Langs gater med hardtrampet jorddekke og en slags plankebrygge for fotgjengerene er mange av husene i god stand, mens andre er i forskjellige stadier av forfall. For noen av disse siste ser det ut som om noen har begynt å ta tak, mens andre står tilsynelatend urørt av annet enn tidens tann – eventuelt, å dømme etter lys og lyder hadde noen av dem allikevel innbyggere. Fritt valg mellom overfylte utesteder i de ferdige gatene eller en ‘brygge’ i anleggsområdet med nok folk til at man ikke følte seg ensom, men samtidig ikke hadde vansker med å finne et bord.
Og med lokale kontakter dukker det også opp små paradiser som ikke ennå finnes i guidebøker eller på nettsteder. Litt i utkanten av sentrum er et lite pensjonat med kanskje 10 rom i to bygg, en hage mellom med sitteplasser og et lite svømmebasseng. Et sånt sted hvor man blir med ut for å ta en titt på hagen. Der sitter innehaveren sammen med en venn. De slår rett over i engelsk og man blir invitert til å ta plass og kunne nesten blitt sittende til solen kom opp igjen og nattergalen etter sigende skulle gi lyd fra seg. Litt kjølig å sitte ute i t-skjorte, men ikke værre enn at man overhodet ikke vurderer å gå inn.
Men så var det tiggerene da. Mange som minner om de i Oslo, og det er et fenomen rumenerene er kjent med og bekymret over. En eldre mann klare vel å beholde verdigheten der han gikk mellom biler på rødt lys og solgte pakker med papirlommetørklær, og i den andre enden, alle de som gikk eller satt med små barn på armen eller på fanget. Alltid sovende barn. Er de dopet på noe? Hvor mange av disse er det som virkelig er ute med et ønske om at barna skal få det bedre enn dem, og hvor mange har barna bare et middel for å samle penger? Så de så kan settes igjen et eller et annet sted og erstattes med en ny toåring når de har gått over bærbar størrelse.
Men som turist ser man ofte ikke så mye lengere enn sin egen fasinasjon over det ukjente – og gleden når det ukjente går over til å bli kjent. Når man begynner å forstå retningene og få tak på referansepunktene i den byen som nylig var helt ukjent. Når man vet om et sted det går an å slå seg ned og drikke en øl og vet hvor det spilles god jazz. Når man vet at neste gang jeg kommer tilbake, da vet jeg hvor jeg skal bo.