På vei til jobben går jeg noen dager praktisk talt gjennom en skolegård. Normalt smiler jeg litt av barnas aktiviteter og holder et lite øye med hva som foregår for å i minst mulig grad krasje med noen når for eksempel en fotballkamp plutselig beveger seg rett over gangveien.
I dag tidlig, var det litt mindre trivelige aktiviteter som foregikk. Jeg ble først oppmerksom på noen barn som ropte og da jeg kastet et blikk i den retningen kunne jeg se en småskolegutt type litt større sitte overskrevs på en småskolegutt litt mindre med sistnevnte godt dyttet ned i snøen. Ved et ekstra blikk var det tydelig at han som lå nederst ikke var helt med på leken. Jeg kunne ikke se noen inspiserende lærere men fant fort ut at dette kunne ikke fortsette, så jeg hoppet over et par snøfonner og la en arm om brystkassa på den største gutten og løftet ham rett av den minste. Den minste spratt opp og kastet et forskrekket blikk på meg. “Gå” sa jeg, “det er greit nå”. Den store hadde også lyst til å gå, men jeg hadde et godt grep i jakkeermet hans. “Det der gir du deg med” “—eeeh, unnskyld” kom det kjapt. Godt inntrent, sier man unnskyld, er man tilgitt og alt er i orden. “Nei”, sa jeg, “det hjelper ikke, du sier ikke unnskyld, du holder opp med det der”. Etter litt mer formaninger slapp jeg ham og han følte tilsynelatende ingen trang til å utdype bekjentskapet.
Jeg vet ikke om han er dum nok til å fortelle hjemme hva som har skjedd. Men skulle det i avisene i morgen være noe om en mann som går omkring og kaster seg over barn i skolegårder i nærheten av der jeg jobber er dette bakgrunnen.
Og ja, jeg er stolt av det jeg gjorde, og ja, jeg gjør det igjen om nødvendig. Med litt flaks tok han meg for å være julenissen…
I en helt annen setting, på bussen på veien hjem fortalte jeg en dame en god del eldre enn meg akkurat hva jeg mente om at hun satt med støvlene oppe i det motstående setet – hun kom med noen lyder som hørtes ut som et forsøk på begynnende forsvarstale, men det ble stille og beina havnet på gulvet. Hun var vel gammel nok til å fatte at hun hadde en svært dårlig sak om hun hadde begynt å krangle… Min feminine side er tydeligvis nabokjerringa.