“Hvem kan hente et lite lass med skrot og kjøre til fyllinga” sto det i mailen fra skolen. “Jeg kan, jeg kan, jeg kan!!!!!” svarte jeg der jeg så en mulighet til å få brukt min nyanskaffede ’73 Land Rover diesel pickup. Så var det ut etter jobb i dag, bare en liten omvei først siden vi var tomme for kattemat og jeg visste ikke når dyrlegen stengte. I en kneik på vei til dyrlegen ser jeg plutselig at ladelampen går på… “Å nei, hva nå???” tenker jeg, men da jeg et øyeblikk etter ser at termometeret er på vei fra N mot det røde merket er det jo relativt klart hva som har skjedd. Viftereima er gåen. Det er noen få hundre meter relativt flatt bort til dyrlegen så jeg lister meg bortover med en stor del av blikket på temperaturmåleren. Dyrlegen blir nådd uten at noe mer skjer. Jeg stopper bilen utenfor og det er to spennende ting: Vil jeg få startet bilen uten å ha hatt lading en stund og har motoren fått kjølt seg ned så mye at jeg tør å kjøre noen vei? Vel ute får jeg start, motoren har blitt litt kaldere, men er fortsatt godt over N. Jeg kommer på at jeg mener å ha sett viftereimer på nærmeste bensinstasjon dit er det et par km på småveier uten noe nevneverdig med oppoverbakker så jeg tar sjansen på å kjøre dit. Med svært rolig tempo og et par luftestopper med åpent panser kan jeg en stund senere parkere ved Shell og konstatere at nei, der har de ingen viferemmer. Selvfølgelig. Jeg hadde kontaktet bror for å få greie på dimensjonene på viftereima, han minnet meg på noe jeg hadde vært innpå, at det sies man kan bruke en nylonstrømpe som viftereim. Inn på europris ved siden av og ut med en 3pakk med strømpebukser. En av dem spjæres enkelt og greit og etter litt overveielser legger jeg den der viftereima lå, rundt både dynamo og vifte, strammer det jeg kan – og finner ut at den er alt for lang. Inn på Europris igjen med olje langt oppover armene og ut igjen med en saks. Litt tilpassing og nødviftereim var klar for test. Bilen startet enda en gang – om enn jeg kunne høre at det ikke var mye å gå på og nå sluknet ladelampen – for en liten stund, før den kom på og sluknet på nytt. Det er vel et symptom på en litt for slakk vitestrømpe, tenker jeg. Snaut to km hjemmefra og der hjemme, hadde brorfortalt meg, hadde han lagt igjen en vifterem han hadde kjøpt for Lanny hans ’74 bensindrevne Land Rover – om enn han ikke var 100% sikker på at det var riktig dimensjon. Igang mot den lovede viftereim og etter litt leting i garasjen materialserte en 1050x10mm viftereim seg – akkurat hva som trengtes og etter 10 minutter til og enda mer olje på hendene var jeg klar for å gjøre det jeg egentlig hadde planlagt og lovet den ettermiddagen.
Moral: Med katt (veldig greit at det ikke skjedde på veien mellom Ås og Drøbak med planet fullt av skrot) og en bror man deler interesser og til dels garasje med er det utrolig hva man kan komme seg ut av på enkelt vis.