rart hvordan kombinasjoner av ting man egentlig ikke synes noe om kan lage en eksotisk og sjarmerende sum. Noe av det jeg ser på som typisk russsisk er en bil som lukter en blanding av sigaretter og wunderbaum. Legg så på et par ikoner på dasjbordet, litt plysj her og der, gjerne leopardmønstret, og russisk musikk (europop i moll) spilt litt høyere enn passende og jeg er øyeblikkelig i den gode russlandsstemningen. (se også en egen side om russisk bilkultur). Russisk musikk, ja, eller snarere russisk bruk av musikk. Det er jo også et kapittel for seg selv. Noe av saken er vel at arbeidskraft generelt og dermed også sannsynligvis levende musikk er billig i Russland. En hver resturant har noen som spiller, og skulle de mot formodning ikke ha det, får skjelden stereoanlegget hvile. Jeg har opplevd hotellfrokoster hvor de spiller disco så jeg omtrent ikke kan høre hva jeg selv tenker, i
Arkhangelsk gikk det i nattklubbjazz til frokosten den ene dagen, sist jeg var i Murmansk, satt en fyr i resturanten og spilte trekkspill mens vi spiste. Han var da flink nok, men det var noe som buttet.
Som det vel går fram av dette, jeg er vilt sjarmert av Russland og russerene (i hvert fall de få jeg har møtt, men mange av de mere generelle intrykkene er svært sjarmerende). Noe som imidlertid er lite sjarmerende med samfunnet her (skriver dette i loungen på Pulkovo i St. Petersburg) er militariseringen. I Norge ser vi på militæret som stort sett et nødvendig onde, noe som vi i en ideel verden ville kvitte oss med, mens i det russiske samfunnet er det en masse krefter som i størst mulig grad idealifiserer og skaper heltebilder av militæret. (Det er vel
sikkert ikke noe bedre at det den 9. mai, om 4 dager er 60-års jubileum for slutten på 2. verdenskrig, eller den store fedrelandskrigen som det heter her). I en Russisk / Engelsk barneordbok jeg kjøpte for en stund siden, er det opptil flere henvisinger til militære begreper, i en oppgavebok for barn, ender man opp med å tegne en tanks når man følger instruksjonene, zapper man litt omkring på de 5-6 offisielle russiske kanalene, er det stort sett til en hver tid i hvert fall én krigsfilm som går, ofte flere. Det er jo ikke mye jeg får med meg, men inntrykket er idealisering og heltedyrkelse av den tapre russiske soldat. For all del, få land led mer enn Russland under
den andre verdenskrig og også vi i Norge skal være takknemmelige for mye av det Russland gjorde da, men for å komme derifra til å gi militæret en egenverdi i samfunnet må man bryte noen grenser. Det farlige er at man kan sette igang krefter som man senere ikke kan klare å kontrollere. På et eller et annet tidspunkt kan militæret få en følelse av at de fortjener (enda) mer makt og ressurser enn det de har tilgjengelige og dersom det er bygget opp en holdning i folket av at det er da rett og rimelig, kan utviklingen fort gå i en uønsket retning.
En annen usjarmerende ting med samfunnet her, men som er mer fasinerende enn skummel er VIPifiseringen. Hjemme så brukes vel skjelden VIP(very important person) uten en viss ironisk snert. Her derimot, spesielt på flyplassene, egen VIP lounge, en egen diplomat og VIP gjennomgang i passkontrollen. Han regnet vel seg selv som VIP han fyren som i sin Mercedes tutet, etterhvert signaliserte at han helst ville presse oss ut av veien, og skar en masse stygge grimaser til oss da vi la oss ut i hans felt 100 meter foran ham på vei inn mot St. Petersburg fra flyplassen..