Vedsjau

Jeg har noen bekjente med vedkløyver, de er stort sett fornøyde med det og noen av dem spør meg fra tid til annen om jeg vil låne den. Jeg sier nei. Å klyve ved med øks er mentalhygiene på høyt plan. Det er nesten litt julaftensstemning å begynne med det. En stor haug med kappet ved som skal avsløre sine hemmeligheter. Jeg går rundt haugen et par ganger, kikker på den og prøver å anslå hvor mye plass jeg må gjøre klar til vedstabel. Når alt er klart, kan arbeidet begynne og jeg plukker ut en kubbe som ser passende ut. Etterhvert skrir arbeidet framover og jeg finner kubber som er som smør – de kløyver seg omtrent bare jeg ser litt hart på dem og de lager perfekte halv- eller kvartkubber for vedstabelen. Av og til er det en kubbe som er såpass stor at den krever ekstra planlegging og noen ganger er det kubber som viser seg å inneholde kvister og vridninger som gjør kløyvingen av dem til en mye større jobb enn hva øyemålet sa i første runde. Men – tiden går. Haugen med rundved minker og stabelen med kløyvet ved vokser. Selv om kontorkroppen etterhvert begynner å si i fra at dette er den ikke vant med, så trenges ingen motivering eller coaching. Formålet på kort tid er klart – at arbeidet går framover er lett å se – og jeg vet med hele kroppen hva som blir det endelige resultatet av arbeidet utover neste vinter. Noe designbyrå trenges heller ikke, for den saks skyld. Designen er funksjonell og velprøvd. Noen vil kanskje beskylde meg for å være litt vel konservativ der jeg følger familietradisjonen og lager en lang rett stabel med et kattehus i hver ende.
Men som med julaften – på et tidspunkt vet barna at de gavene som er igjen til dem inneholder stort sett sokker og de voksne vet at om det er noe igjen til oss, er det sannsynligvis en eller annen juledekorasjon man aldri ville drømt om (annet enn i et mareritt) å kjøpe selv, men som man allikvel på et eller annnet tidspunkt må gjøre rede for for giveren. I vedhaugen blir det færre og færre “smørkubber” å finne. Stabelen begynner å bli så høy at jeg må konsentrere mer for å legge den stabilt, Stadig oftere tar jeg meg i å tenke “Er egentlig dette noe lurt?” mens jeg støtter opp en kubbe med venstre hånd for at den ikke skal velte mens jeg smeller øksa i den, jeg skuler stygt på noen grove kubber som deler seg i en krone av rimelig grove greiner og jeg kikker på noe småkvist og lurer litt på om “Hører de der egentlig hjemme i vedstabelen eller på komposthaugen?”
Til slutt har jeg kommet så langt jeg klarer. Noen ting som det ikke er vits i å kløyve med allikevel for grovt for komposten får dratt av litt bark og blir lagt i stabel, noe blir definert som rask og hevet i komposten, jeg legger øksa i vedskjulet og stikker over til naboen for å høre om jeg kanskje kan få låne vedkløyveren for å få tatt de uhåndterlige forgrenede kubbene som ligger igjen.