jeg har alltid vært en grøftegjenger, da jeg var liten bodde vi en stund et sted hvor det var utsikt nedover veien jeg kom gående fra skolen, og Mona har fortalt om å stå i vinduet og se en masse skolebarn passere forbi, og så en god stund senere en topplue nede i grøfta. Da hadde jeg også kommet meg hjemover.
I likhet med mange andre ting, er det noe slikt man sosialiseres av etterhvert, men det er en egenskap som tydeligvis er arvelig. Jeg har noen riktig fine turer sammen med Liv Helene og Ragnhild når jeg leverer på skolen og i barnehagen, først 400m ned til skolen sammen med begge to, og så en halv kilometer til opp til barnehagen igjen, sammen med bare Ragnhild. Da er det en som helst ikke vil gå på fortauet. Hun dukker opp og ned av grøften hele veien, og kommer opp i barnehagen, nå om dagen stort sett medbringende en stor blomsterbukett, og i dag hvor det hadde regnet, med kliss våte bein…
Tydeligvis, hun er like gardflaug som sin far.
Gardflaug: dialektuttrykk fra Snertingdal om kuer som hopper over gjerdet, skal uttales med tjukk l både for rd og l. Jeg kjemper en ensom kamp for å få det uttrykket inn i språket for å beskrive personer som liker å gå sine egne veier (heisan, der ble det også en Kipling-henvisning)