En snau ukes møte (i amap) og konferanse om olje- og gassutvinning i nordområdene i St. Petersburg. Det faglige utbyttet får Strålevernet tilbakemelding om, men det personlige utbyttet var heller ikke så dårlig.
Jeg er ikke av dem som liker å bruke tid i storbyer, men er villig til å gjøre et unntak for St. Petersburg. Den byen har en egen stemning, som jeg så langt ikke har funnet noe annet sted. (Ikke at jeg er noen vanvittig blasert storbyreiser, men vel, ja) Denne gangen ordnet jeg hotell på egen hånd, gjennom VisitRussia og hadde planlagt å komme på hotell Sovjetskaya, et rimelig og rimelig sentralt hotell. Der var det imidlertid fullt og jeg fikk tilbud om et rom på hotell Okhtinskaya, jeg regnet med at det var greit nok, men ble litt lang i maska da jeg fant ut at det var på ‘feil side’ av Neva og et godt stykke unna nærmeste Metro. Med tidligere St. Petersburgerfaringer var jeg klar for å bruke metroen for det den var verdt, men det øvrige kollektivsystemet var jeg ikke inneforstått med.
Imidlertid, Russisk hjelpsomhet slo til igjen. Vår vert på AARI lagde en reisebeskrivelse som jeg kunne følge slavisk. Gå et par kvartaler fra hotellet, valg mellom diverse trikker, busser og minibusser noen holdeplasser til metroen, metro en holdeplass, over på en annen linje og så til endestasjonen. Jeg fant aldri ut av (spurte heller ikke) om det var noen mulighet for ukeskort el.l, men med 10 rubler (ca 2,5 kr) for billetter på trikk og t-bane så var i hvert fall ikke det økonomiske noen stort problem.
Jeg endte opp med å bruke trikken til overflate transport. Trikkenettet i St. Pet. er utrolig omfattende, men den tekniske tilstanden, både på vogner og skinnegang, er helt utrolig dårlig. De fleste vognene har finerseter, i en leddtrikk kunne jeg se rett ut gjennom noe av foringen i leddet (neppe fordi det var ødelagt, lite hærverk å se) Skinnegangen ligger der med små brudd, vaskebrett og alt mulig som kan være feil. Noen ganger ‘bølget’ trikken som en båt i relativt god vind, over en av de mange broene ristet den, så jeg trodde plombene mine skulle ramle ut, men man kommer da fram. Vognene på metroen er også rimelig gamle, men de virker bedre vedlikeholdt enn trikkene og skinnegangen virker som om den er i helt grei forfatning. Dette skyldes vel at det systemet er mindre i kontakt med andre ting…
I rushtiden er metroen en opplevelse, absolutt fullpakkede vogner. Det er bare å følge med strømmen og posisjonere seg i god tid for å komme ut der man skal av. Imidlertid er alle samarbeidsvillige og det hele fungerer overraskende greit.
En fasinerende opplevelse hadde jeg en ettermiddag jeg tok metroen sammen med noen kollegaer. Det var langt fra fulle vogner, men allikevel litt dytting for å komme inn. Da vi så var vel inne på vognen, var det en passasjer som hadde kommet inn samtidig med oss som ble verbalt kastet av vognen av en eldre medpassasjer. Da vi så var i siget, forklarte han oss (slik vi forstod det, med tegnspråk og russisk) at den nylig avhevne passasjeren var lommetyv. Vi måtte bare takke og jeg undret meg i mitt stille sinn om noe liknende noen sinne har skjedd, eller vil skje på T-banen i Oslo.
Fortsettelse følger…